Hormonbehandling i overgangsalderen er reseptbelagt medisin, ikke et tilskudd. Her får du forskjellen på systemisk og lokal behandling, de ulike formene, hvorfor gestagen må være med, hva WHI-studiet faktisk viste – og hvilke bivirkninger som er vanlige.
Hormonbehandling i overgangsalderen, forkortet MHT, betyr at kroppen tilføres østrogen for å erstatte det eggstokkene har sluttet å produsere. Det er reseptbelagt medisin, og den finnes som tabletter, plaster, gel, spray og lokale former som virker i skjeden. Har du livmoren i behold, må østrogenet kombineres med et gestagen, enten som tablett eller som hormonspiral. Om behandlingen passer for deg, avhenger av alder, tid siden siste menstruasjon og sykehistorie.
Mange søker etter østrogentilskudd, og det er lett å forstå hvorfor: det høres ut som noe man supplerer kroppen med. Men ordet er upresist. Østrogen er ikke et tilskudd – det er et legemiddel, det krever resept, det følges opp av lege, og det har både dokumentert effekt og kjente bivirkninger.
Skillet er ikke en språklig finesse. Det avgjør hvem som kan bruke behandlingen, hvordan den doseres, og hvordan den følges opp.
I løpet av overgangsalderen slutter eggstokkene å produsere østrogen. Fallet gir de kjente forandringene: hetetokter, nattsvette, søvnproblemer, humørsvingninger, tørre slimhinner og etter hvert raskere tap av beinmasse. Hormonbehandling tilfører østrogen utenfra.
Behandlingen kalles i dag oftest MHT, menopausal hormonterapi. Den eldre forkortelsen HRT betyr det samme. Målet er ikke å gjenopprette nivåene fra 30-årsalderen, men å bruke lavest mulig dose som gir god nok effekt.
Østrogenet som brukes i dag, er som regel estradiol, det samme hormonet kroppen selv lager. Gestagendelen kan være mikronisert progesteron, som også er identisk med kroppens eget, eller et syntetisk gestagen.
Dette er det viktigste skillet, og det som oftest skaper forvirring.
Systemisk behandling går ut i blodet og virker i hele kroppen. Det er denne formen som er aktuell ved hetetokter, nattsvette, søvnforstyrrelser og beintap. Hit hører tabletter, plaster, gel og spray.
Lokal behandling settes inn i skjeden som vagitorier, krem eller ring, i svært lav dose. Den virker der den settes, og opptaket til resten av kroppen er minimalt. Lokal behandling brukes ved tørre slimhinner, svie, smerter ved samleie og gjentatte urinveisplager – ikke ved hetetokter. Fordi dosen er så lav, gjelder ikke de samme forbeholdene som ved systemisk behandling, og lokal behandling krever heller ikke gestagen i tillegg.
Mange bruker begge deler samtidig. Det er helt vanlig.
Enkelt og kjent, tas én gang daglig. Ulempen er at hormonet må gjennom leveren først. Det er bakgrunnen for at tabletter er forbundet med noe høyere risiko for blodpropp enn formene som går gjennom huden.
Et lite gjennomsiktig plaster som festes på huden nedenfor navlen eller på setet, og byttes én eller to ganger i uken. Hormonet tas opp gjennom huden og går utenom leveren. Plaster gir en jevn tilførsel og krever lite av deg i hverdagen. Noen får hudirritasjon der plasteret sitter, og det kan løsne ved mye svetting eller bading.
Doseres fra pumpeflaske eller dosepose og smøres på ren, tørr hud på armen eller låret én gang daglig. Samme fordel som plaster: hormonet går utenom leveren. Gelen må tørke før du kler på deg og før huden er i tett kontakt med andre.
Sprayen doseres med ett eller flere pumpeslag på innsiden av underarmen, én gang daglig. Den tørker raskt, er diskré, og virkemåten er den samme som for gel og plaster.
Medisinsk sett er de likestilte. Alle tre formene som går gjennom huden – plaster, gel og spray – gir samme type opptak. Forskjellen ligger i praktiske forhold: plaster gir jevnest tilførsel og krever minst daglig innsats, men kan irritere huden og synes. Spray og gel gir mer finmasket dosejustering og ingenting som sitter på kroppen, men må doseres hver dag og må tørke. Har du sensitiv hud eller bader ofte, taler det for spray eller gel. Vil du helst slippe å tenke på det daglig, taler det for plaster. Det er fullt mulig å bytte hvis det første valget ikke passer.
Østrogen alene får livmorslimhinnen til å vokse. Uten noe som balanserer dette, øker risikoen for unormal fortykkelse av slimhinnen og på sikt for kreft i livmoren. Derfor gjelder en klar regel: har du livmoren i behold, skal systemisk østrogen alltid kombineres med et gestagen. Har du fjernet livmoren, brukes østrogen alene.
Gestagendelen kan gis på flere måter. Mikronisert progesteron i kapsler, kjent under navnet Utrogestan, er identisk med kroppens eget progesteron og tas om kvelden, fordi mange blir døsige av det. Det gis enten daglig eller i en periode hver måned, avhengig av om du fortsatt har blødninger. Alternativet er syntetiske gestagener.
En hormonspiral med levonorgestrel avgir gestagen direkte i livmoren. Den er en praktisk løsning i denne fasen fordi den løser tre ting på én gang: den beskytter livmorslimhinnen når du bruker østrogen, den gir som regel mye lettere eller ingen blødninger, og den fungerer fortsatt som prevensjon i den perioden hvor graviditet ennå er mulig. Spiralen står i flere år av gangen.
I 2002 ble den amerikanske Women's Health Initiative-studien stoppet før tiden. Nyheten gikk verden rundt: hormonbehandling økte risikoen for brystkreft, hjerteinfarkt, hjerneslag og blodpropp. Bruken falt dramatisk over natten, også i Norge. Bildet er siden blitt vesentlig mer nyansert, av flere grunner.
Ut av dette har det vokst fram det som kalles tidsvinduet: starter behandlingen før 60 år eller innen ti år etter menopausen, er nytte-risiko-forholdet gunstig for de fleste friske kvinner med plager. Starter den vesentlig senere, forskyves regnestykket. Det betyr ikke at behandlingen er risikofri – det betyr at risikoen er liten og mulig å vurdere individuelt.
Behandlingen er først og fremst aktuell for kvinner med plager som går ut over hverdagen, for kvinner som kommer i overgangsalderen unormalt tidlig, og ved høy risiko for brudd som følge av beinskjørhet.
Det finnes tilstander der systemisk hormonbehandling ikke skal brukes. De viktigste er brystkreft nå eller tidligere, annen hormonfølsom kreft, blødning fra skjeden som ikke er utredet, blodpropp nå eller tidligere, gjennomgått hjerteinfarkt eller hjerneslag, og aktiv leversykdom. Migrene med aura, høyt blodtrykk, overvekt og røyking er ikke automatiske hindringer, men påvirker vurderingen og valget av form.
Legen går gjennom sykehistorien din, familiehistorien og hva du selv ønsker. Behandlingen har ingen fast utløpsdato, men bør vurderes på nytt hvert år.
De fleste bivirkningene avtar etter noen måneder. Blir de stående, er det ofte mye å hente på å endre dose, bytte form eller bytte gestagen framfor å slutte helt. Si fra til legen i stedet for å avslutte på egen hånd.
Uttrykket «hormonbehandling» brukes også om behandling ved brystkreft og prostatakreft. Der er hensikten den motsatte: å blokkere effekten av kroppens egne kjønnshormoner. Det har ingenting med hormonbehandling i overgangsalderen å gjøre, ut over navnet. Har du hatt hormonfølsom kreft, er dette et spørsmål for onkologen din.
For kvinner som ikke kan eller ikke ønsker hormoner, finnes det ikke-hormonelle legemidler på resept med dokumentert effekt på hetetokter, og kognitiv atferdsterapi har vist seg nyttig for hvordan plagene håndteres. Begge deler går gjennom lege.
La det samtidig være sagt tydelig: intet kosttilskudd er et alternativ til hormonbehandling. Hormonbehandling er reseptbelagt medisin, og den sammenligningen er ikke faglig holdbar. Vurderer du behandling, er samtalen med legen den riktige veien.
Vil du lese mer om denne fasen, finner du oversikten i artikkelen om hormonelle forandringer og en gjennomgang av hva som skjer i kroppen ved hetetokter.
Ring oss gjerne
Eller send en e-post til kundeservice@wellvita.no
Våre erfarne helsekostveiledere står klare til å hjelpe og gi deg råd hver dag i uken.
Alle hverdager
08.00-16.00
