Glukosamin: hva forskningen viser

Glukosamin er blant de mest solgte kosttilskuddene i Norge, og samtidig et av de mest omdiskuterte. Noen har brukt det i mange år og vil ikke være uten. Andre kaller det rett ut en bløff. Det interessante er at spørsmålet faktisk er undersøkt grundig — det er gjort store, uavhengige studier, og europeiske myndigheter har vurdert dokumentasjonen formelt. Her er hva glukosamin er, hva forskningen har vist, hva EFSA konkluderte, og hva man med rimelighet kan og ikke kan si.

Hva er glukosamin?

Glukosamin er et aminosukker, altså et sukkermolekyl med en nitrogenholdig gruppe festet på. Kroppen lager det selv, og det inngår som byggestein i glykosaminoglykaner og proteoglykaner — store molekyler som finnes i brusk, leddvæske, sener og bindevev generelt.

Det er nettopp denne rollen som har gjort stoffet interessant. Tanken har vært enkel og intuitiv: brusk inneholder glukosamin, brusken blir tynnere ved artrose, altså kan tilførsel av glukosamin være til nytte. Intuitive resonnementer av denne typen er vanlige i ernæringsfeltet, og de holder ikke alltid når de undersøkes. Kroppen bygger ikke nødvendigvis mer av noe fordi råstoffet tilføres, og et stoff som svelges havner ikke automatisk der man ønsker at det skal havne.

Vil du lese om selve tilstanden — hva som skjer i leddet, hvordan diagnosen stilles og hva behandlingen består i — er den gjennomgangen samlet i artikkelen om artrose.

Hvor kommer glukosamin i tilskudd fra?

Glukosaminet i tilskudd er som regel utvunnet av kitin, et strukturmateriale i skallet på krepsdyr. Skall fra reker, krabbe og hummer er det vanligste råstoffet, og det er restråstoff fra næringsmiddelindustrien.

Det finnes også vegetabilske varianter. Disse framstilles ved fermentering av mais med en soppkultur, og inneholder ikke skalldyrmateriale i det hele tatt. Det er relevant for to grupper: de som ikke spiser animalske produkter, og de som reagerer på skalldyr.

Om skalldyrallergi: allergiske reaksjoner på skalldyr skyldes protein i selve kjøttet, først og fremst tropomyosin, ikke kitinet i skallet. Renset glukosamin skal i prinsippet være fritt for disse proteinene, og noen studier på personer med skalldyrallergi har ikke funnet reaksjoner. Likevel kan man ikke garantere at et produkt er helt fritt for spor. Har du en kjent skalldyrallergi, bør du snakke med legen din før du bruker et produkt utvunnet av skalldyr, og en vegetabilsk variant er uansett det opplagte valget.

Glukosaminsulfat og glukosaminhydroklorid

Du vil se to former på etikettene, og forskjellen har hatt betydning i debatten.

• Glukosaminsulfat er den formen som har vært mest brukt i europeisk forskning, ofte i en bestemt krystallinsk framstilling fra én produsent.
• Glukosaminhydroklorid inneholder en høyere andel rent glukosamin per gram og er den formen som har vært mest brukt i amerikanske studier.

Selve glukosaminmolekylet er det samme. Det som skiller, er saltet det er bundet til, og hvordan produktet er framstilt og dosert. Et gjennomgående mønster i litteraturen er at studier på krystallinsk glukosaminsulfat har rapportert mer positive resultater enn studier på hydrokloridformen. Det er blitt tolket på to helt forskjellige måter: enten at formen faktisk har betydning, eller at forskjellen først og fremst gjenspeiler hvem som har finansiert og gjennomført studiene. Begge forklaringene er framsatt av seriøse forskere, og spørsmålet er ikke avklart.

Hva forskningen faktisk har vist

Glukosamin er undersøkt i et stort antall kliniske studier siden 1980-tallet, og bildet som tegner seg er sprikende.

Den mest kjente enkeltstudien er GAIT (Glucosamine/chondroitin Arthritis Intervention Trial), publisert i New England Journal of Medicine i 2006. Den var offentlig finansiert av amerikanske helsemyndigheter, omfattet nærmere 1 600 deltakere med artrose i kneet, og sammenlignet glukosaminhydroklorid, kondroitinsulfat, kombinasjonen av de to, et reseptbelagt betennelsesdempende legemiddel og placebo over 24 uker.

Resultatet på studiens hovedmål var at verken glukosamin eller kondroitin skilte seg signifikant fra placebo. Et funn som er verdt å merke seg, er hvor mange i placebogruppen som rapporterte klar bedring — omtrent seks av ti. I en undergruppe med kraftigere smerter kom kombinasjonen bedre ut, men den analysen var utforskende og ikke det studien var lagt opp til å svare på. Slike undergruppefunn er hypoteser, ikke konklusjoner, og senere studier har ikke bekreftet dette.

Store systematiske oversikter og nettverksmetaanalyser som har samlet resultatene fra mange studier, har gjennomgående funnet at eventuelle forskjeller fra placebo er små — så små at de ligger under det som regnes som en merkbar forskjell for pasienten. Studier som har brukt røntgen for å se om leddspalten smalner saktere, har heller ikke gitt et entydig svar.

Hvorfor er resultatene så blandede?

Flere forhold bidrar:

• Høy placeborespons. Smerte ved artrose svinger av seg selv, og forventning påvirker hvordan smerte oppleves. Det gjør det krevende å skille en reell effekt fra støy.
• Finansiering. Studier betalt av produsenter har i gjennomsnitt vist større effekt enn uavhengig finansierte studier på samme stoff. Dette mønsteret er beskrevet i flere gjennomganger av litteraturen.
• Ulike produkter og doser. Ulike salter, ulike renhetsgrader og ulike doseringer gjør studiene vanskelige å sammenligne direkte.
• Små studier. Mange av de tidlige studiene hadde få deltakere og kort varighet, og små studier gir oftere tilfeldige utslag.
• Opptak i kroppen. Konsentrasjonene som er målt i blod og leddvæske etter inntak, er langt lavere enn de som er brukt i laboratorieforsøk på celler. Det svekker den biologiske begrunnelsen som opprinnelig gjorde stoffet interessant.

EFSA: ingen godkjent helsepåstand

Dette er kjernen, og den er kort å si.

I EU og EØS må alle helsepåstander om mat og kosttilskudd godkjennes på forhånd. Det er Den europeiske myndigheten for næringsmiddeltrygghet, EFSA, som gjør den vitenskapelige vurderingen. Det ble sendt inn flere søknader om påstander for glukosamin knyttet til ledd og brusk.

EFSA avviste dem. Konklusjonen i vurderingene var at det ikke var påvist noen årsakssammenheng mellom inntak av glukosamin og de påståtte virkningene. Det finnes derfor i dag ingen godkjent helsepåstand for glukosamin i EU eller Norge, og det er ikke lov å markedsføre stoffet med påstander om hva det gjør for leddene.

Det er verdt å være presis på hva en slik avvisning betyr, og hva den ikke betyr. Den betyr at dokumentasjonen ikke var god nok til å slå fast en årsakssammenheng. Den er ikke det samme som et bevis for at stoffet er virkningsløst — fravær av påvist effekt og påvist fravær av effekt er ikke samme sak. Men i praksis, etter flere tiår med forskning og svært mange deltakere, er det rimelig å si at hvis det finnes en effekt, er den i så fall liten nok til at store studier ikke har klart å fange den opp.

Hvorfor selges det fortsatt?

Fordi det er lov. Glukosamin er tillatt som ingrediens i kosttilskudd, og et produkt kan selges så lenge det ikke markedsføres med påstander om helseeffekter. Det er påstandene som er regulert, ikke stoffet.

I tillegg finnes det en historisk bakgrunn som forvirrer mange. I flere europeiske land, Norge inkludert, har glukosamin vært markedsført som legemiddel med indikasjon ved artrose i kneet, og i en periode var det også refusjonsberettiget her i landet. Refusjonen ble senere fjernet etter at helsemyndighetene vurderte at effektdokumentasjonen ikke var tilstrekkelig til å forsvare offentlig finansiering. At noe har vært, eller i enkelte land fortsatt er, godkjent som legemiddel, betyr at et regulatorisk organ på et gitt tidspunkt fant grunnlag for det — ikke at spørsmålet er avgjort i faglig forstand. Vurderingene har falt ulikt ut i ulike land og til ulike tider, og det er i seg selv et tegn på at dokumentasjonen er svak nok til å kunne tolkes i flere retninger.

«Glukosamin-bløffen» — hva kan man rimeligvis si?

Ordet bløff dukker ofte opp i søk om glukosamin, og skepsisen fortjener et ordentlig svar framfor et avvisende ett.

En bløff forutsetter at noen holder tilbake noe de vet. Det er ikke helt dekkende her. Det som har skjedd, er noe langt mer alminnelig i helsefeltet: et stoff med en biologisk plausibel begrunnelse ble tatt i bruk i stor skala, tidlige og små studier så lovende ut, og da de store og strengere studiene kom, ble bildet mye mer nøkternt. Bruken var da allerede etablert.

Det som med rimelighet kan sies:

• Det finnes ingen godkjent helsepåstand for glukosamin, og EFSA fant ikke årsakssammenheng.
• De største og mest uavhengige studiene har ikke vist noen sikker forskjell fra placebo.
• Effekten er, om den finnes, i beste fall liten — og små forskjeller i studier er ikke det samme som en merkbar forskjell i hverdagen.
• Det er ikke dokumentert at glukosamin påvirker sykdomsforløpet ved artrose.

Det som ikke med rimelighet kan sies:

• At alle som opplever bedring bare innbiller seg det. Smertelindring via forventning er en reell opplevelse, selv om den ikke skyldes stoffet.
• At det er farlig. Glukosamin har i studier vært godt tolerert, med bivirkninger på nivå med placebo. Enkelte har rapportert magebesvær. Bruker du blodfortynnende av warfarintypen, bør du snakke med legen din, siden det er beskrevet påvirkning av INR-verdien.
• At forskningen er ferdig og fasiten klar på alle punkter. Spørsmålet om ulike salter og doser er fortsatt omdiskutert i faglitteraturen.

Den ærlige oppsummeringen er altså ikke «det virker» og ikke «det er svindel», men: dokumentasjonen holder ikke til å si at det virker, og det er den vurderingen myndighetene har lagt til grunn.

Hva som faktisk har dokumentasjon ved artrose

Det er verdt å bruke oppmerksomheten der den gir mest igjen. Ved artrose er det tre tiltak som går igjen som førstevalg i alle faglige retningslinjer, og de har til felles at effekten er godt dokumentert:

• Trening. Både styrketrening og kondisjonstrening. Effekten på smerte og funksjon ved artrose i kne og hofte er på nivå med det man ser av vanlige smertestillende, og den holder seg så lenge treningen fortsetter. Fysioterapeut eller manuellterapeut kan legge opp et program, og i Norge finnes det egne artroseskoler med veiledet trening.
• Vektreduksjon ved overvekt. Ved artrose i kneet er dette blant de mest effektive enkelttiltakene som finnes. Det handler både om mindre belastning på leddet og om andre mekanismer som ennå ikke er fullt kartlagt.
• Styring av belastning. Å fordele aktiviteten utover dagen, veksle mellom oppgaver, bruke fottøy og hjelpemidler som avlaster, og legge inn pauser før smerten melder seg framfor etterpå.

Ingen av disse fjerner artrose, og det er ærlig å si det. Men de er de tiltakene som har best belegg, de er tilgjengelige for alle, og de gjør noe med funksjonen og ikke bare med smerten.

Kosttilskudd er ikke en erstatning for et variert kosthold og en sunn livsstil.

Når du bør kontakte lege

Ta kontakt med fastlegen ved leddsmerter som har vart mer enn noen uker, ved smerter som begrenser hverdagen din, eller ved hevelse i et ledd du ikke har en forklaring på. Kontakt lege raskt ved et rødt, hovent og varmt ledd med kraftig smerte og feber, ved leddsmerter etter en skade der du ikke klarer å belaste, og ved leddplager sammen med vekttap, nattesvette eller uttalt sykdomsfølelse.

Bruker du faste legemidler, eller har du en kjent allergi, bør du drøfte med lege eller apotek før du begynner med et nytt kosttilskudd.

Kort oppsummering

Glukosamin er et aminosukker som finnes naturlig i brusk og bindevev, og som i tilskudd som regel utvinnes av skall fra krepsdyr — med vegetabilske alternativer framstilt av mais. Forskningen på glukosamin er omfattende, men resultatene spriker, og de største uavhengige studiene, blant dem GAIT, fant ingen sikker forskjell fra placebo. EFSA vurderte søknadene om helsepåstander og avviste dem, fordi det ikke var påvist noen årsakssammenheng. Det finnes derfor ingen godkjent helsepåstand for glukosamin. Ved artrose er det trening, vektreduksjon ved overvekt og fornuftig styring av belastningen som har den beste dokumentasjonen — og som er verdt å begynne med.