Beinskjørhet (osteoporose): symptomer, diagnose og behandling

Beinskjørhet, eller osteoporose, er en tilstand der knoklene gradvis mister tetthet og styrke, slik at de brekker lettere enn de skal. Tilstanden gjør ikke vondt i seg selv, og derfor oppdages den ofte først når et brudd allerede har skjedd. Norge ligger høyt på verdensstatistikken over hoftebrudd, og med årene er det verdt å vite hva som øker risikoen, hvordan diagnosen stilles, og hva som faktisk kan gjøres.

Hva er beinskjørhet?

En knokel er ikke en massiv klump. Innvendig består den av et finmasket nettverk av tynne beinbjelker, litt som et bikubemønster, omgitt av et hardere ytre skall. Dette nettverket bygges om hele livet: celler bryter ned gammelt beinvev, og andre celler bygger nytt.

Fram til rundt 25–30-årsalderen bygges det mer enn det brytes ned, og vi når det som kalles toppbeinmassen. Deretter snur regnskapet langsomt. Ved beinskjørhet går nedbrytingen raskere enn oppbyggingen, hulrommene i nettverket blir større, beinbjelkene tynnere, og knoklene tåler mindre. Et fall fra egen høyde – eller i noen tilfeller bare et kraftig host – kan da være nok til et brudd.

Fagfolk skiller ofte mellom osteopeni, der beintettheten er lavere enn normalt, og osteoporose, der den er tydelig redusert. Det er en glidende skala, ikke en av-og-på-bryter.

Symptomer på beinskjørhet

Beinskjørhet kalles «den stille sykdommen» fordi selve tapet av beinmasse ikke merkes. Det som kan merkes, er følgene:

• Brudd ved små belastninger – typisk håndledd, overarm, hofte eller ryggvirvler, etter et fall fra egen høyde eller mindre
• Redusert kroppshøyde – sammenfall i ryggvirvler kan gi flere centimeters høydetap over tid
• Økende krumming av ryggen i brystryggen
• Ryggsmerter som oppstår plutselig, og som kan skyldes et sammenfall i en virvel

Legg merke til at hverken verkende knokler, «værsyke» eller generell stivhet er typiske tegn på beinskjørhet. De skyldes som regel noe annet.

Hvem rammes? Risikofaktorer

Beintap er en normal del av å bli eldre, men hastigheten varierer mye. Kvinner mister beinmasse raskere de første årene etter overgangsalderen, fordi østrogennivået faller – og østrogen er med på å bremse nedbrytingen av beinvev. Menn rammes også, men gjerne ti år senere.

Faktorer som øker risikoen:

• Kvinne, og særlig etter overgangsalderen – eller tidlig overgangsalder før 45 år
• Høy alder
• Beinskjørhet eller hoftebrudd hos foreldre
• Tidligere lavenergibrudd etter fylte 50
• Lav kroppsvekt og spinkel kroppsbygning
• Røyking
• Høyt alkoholforbruk
• Lite fysisk aktivitet og mye stillesitting
• Langvarig behandling med kortison i tablettform
• Enkelte sykdommer, blant annet cøliaki, betennelsessykdom i tarmen, revmatisk leddsykdom og for høyt stoffskifte
• Lavt inntak av kalsium og D-vitamin over tid

Kjenner du igjen flere av punktene, er det verdt å ta det opp med fastlegen – ikke for å bekymre deg, men fordi det finnes gode måter å måle og følge opp på.

Hvordan stilles diagnosen?

DXA-måling

Beintetthet måles med en DXA-skanning (også kalt DEXA eller beintetthetsmåling). Det er en rask og smertefri undersøkelse med svært lav stråledose, der man vanligvis måler i hoften og korsryggen. Du ligger påkledd på en benk i noen minutter mens et apparat beveger seg over deg.

Resultatet oppgis som en T-score, som sammenligner din beintetthet med gjennomsnittet hos unge voksne:

• T-score over −1,0: normal beintetthet
• T-score mellom −1,0 og −2,5: lav beintetthet (osteopeni)
• T-score på −2,5 eller lavere: osteoporose

Fastlegen henviser til undersøkelsen. Tallet leses aldri isolert – det vurderes sammen med alder, tidligere brudd og øvrige risikofaktorer.

FRAX

FRAX er et internasjonalt beregningsverktøy som anslår risikoen for brudd de neste ti årene. Legen legger inn alder, kjønn, vekt, høyde, tidligere brudd, arvelighet, røyking, alkohol, kortisonbruk og eventuelt DXA-resultatet. Ut kommer en prosentrisiko som brukes som en av flere holdepunkter for om behandling bør startes. FRAX erstatter ikke legens samlede vurdering, men gjør det lettere å veie faktorene mot hverandre.

Hva består behandlingen i?

Behandling ved påvist beinskjørhet legges alltid opp av lege og består vanligvis av flere deler samtidig:

• Legemidler. Det finnes flere godt dokumenterte legemiddelgrupper som bremser nedbrytingen av beinvev eller stimulerer oppbyggingen. Valget avhenger av bruddrisiko, alder, nyrefunksjon og andre sykdommer, og noen gis som tabletter, andre som sprøyte eller infusjon.
• Kalsium og D-vitamin. Legen vurderer om det er behov for tilskudd som grunnlag ved siden av behandlingen.
• Fysisk aktivitet. Vektbærende trening og styrketrening inngår i så godt som alle behandlingsopplegg.
• Fallforebygging. De aller fleste brudd skjer ved fall. Å redusere fallrisikoen er derfor like viktig som å styrke knoklene.
• Røykeslutt og moderat alkoholbruk.

Er du usikker på om medisinene dine påvirker beinhelsen eller fallrisikoen, be legen om en gjennomgang av faste legemidler. Det er en enkel og ofte undervurdert gjennomgang.

Belastning bygger knokler

Beinvev er levende og reagerer på belastning. Signalet knoklene trenger for å vedlikeholde seg selv, er at de faktisk brukes.

• Vektbærende aktivitet. Rask gange, trappegang, dans eller lett jogging. En halvtime daglig teller.
• Styrketrening to ganger i uken. Det trenger ikke skje på et treningssenter – strikk, to fylte vannflasker eller egen kroppsvekt fungerer fint. Reis deg fra stolen ti ganger uten å bruke armene, gjør knebøy mot en benk, push-ups mot kjøkkenbenken.
• Balansetrening. Stå på ett bein mens du pusser tennene, gå tå-mot-hæl langs en linje på gulvet. Dette forebygger fall, og fall er det som gir brudd.

Har du allerede fått påvist beinskjørhet eller hatt et brudd i ryggen, bør du få råd av fysioterapeut før du starter. Kraftige foroverbøyninger og vridninger med belastning anbefales gjerne unngått.

Fallforebygging i hjemmet

Det enkleste og mest effektive du kan gjøre på én ettermiddag:

• Fjern løse tepper og ledninger på gulvet
• Sett opp godt lys i gangen, trappen og på veien til badet – gjerne et nattlys
• Monter håndtak ved dusj og toalett, og sklisikker matte i dusjen
• Bruk innesko med god såle framfor sokker på glatt gulv
• Ta brodder på vinterstid
• Sjekk synet regelmessig, og få nye briller tilpasset i tide
• Vær oppmerksom på svimmelhet – flere vanlige legemidler kan gi ustøhet, og det kan legen justere

Hva anbefaler Helsedirektoratet om D-vitamin?

I Norge står solen for lavt på himmelen fra oktober til april til at huden kan danne D-vitamin. Helsedirektoratet anbefaler derfor tilskudd av D-vitamin i vinterhalvåret til befolkningen generelt, og gjennom hele året for voksne over 75 år og for personer med mørk hud eller som dekker seg til eller er lite ute. Tran og fet fisk er de viktigste kildene i det norske kostholdet.

Dette er et generelt kostholdsråd fra myndighetene og gjelder alle – det er ikke en behandling. Ved påvist beinskjørhet er det legen som avgjør hva som er riktig for deg, ikke minst hvis du bruker andre legemidler fra før.

Når bør du snakke med legen?

• Du har brukket noe etter et fall fra egen høyde eller mindre etter fylte 50
• Du har mistet mer enn tre–fire centimeter i høyde
• Du har fått plutselige ryggsmerter uten kjent årsak
• Foreldrene dine har hatt hoftebrudd eller beinskjørhet
• Du bruker eller skal begynne med kortisontabletter over lengre tid
• Du har falt flere ganger det siste året, eller kjenner deg ustø

En prat med fastlegen koster lite, og en DXA-måling gir et konkret utgangspunkt å følge opp fra.

Kort oppsummering

• Beinskjørhet er tap av beintetthet som gjør at knoklene brekker lettere – tilstanden gir sjelden symptomer før et brudd skjer
• Kvinner etter overgangsalderen, tidligere brudd, arvelighet, røyking og langvarig kortisonbruk øker risikoen
• Diagnosen stilles med DXA-måling og T-score, ofte sammen med FRAX-beregning av bruddrisiko
• Behandlingen legges opp av lege og kombinerer legemidler, aktivitet og fallforebygging
• Vektbærende trening, styrke og balanse er nyttig i alle aldre – og fallforebygging hjemme forhindrer brudd