Ingrediens
Ingrediens
Gni et blad av sitronmelisse mellom fingrene, og duften av sitron blir sittende lenge etterpå. Det er den enkleste måten å bli kjent med denne urten på – og en stor del av forklaringen på at den har hatt fast plass i europeiske hager i mer enn tusen år.
Sitronmelisse (Melissa officinalis) hører til leppeblomstfamilien, Lamiaceae – samme plantefamilie som mynte, salvie, timian og basilikum. Planten er flerårig, blir 30–80 cm høy og har lyse, hjerteformede blader med tydelige nerver og litt rufsete kant. Om sommeren kommer små, nokså uanselige blomster i hvitt eller svakt gult.
Blomstene er lite iøynefallende for oss, men desto mer interessante for biene. Nettopp derfor heter planten som den gjør: melissa er gresk for honningbie. På norsk har urten også vært kalt hjertefryd.
Sitronmelisse hører opprinnelig hjemme i det østlige Middelhavsområdet og Vest-Asia. I dag dyrkes den over hele Europa, og den klarer seg godt i norsk klima – også et godt stykke nordover, så lenge den får en lun plass.
De to urtene ligner hverandre, og de er i slekt. Det sikreste kjennetegnet er duften: gnir du et blad av sitronmelisse, dufter det tydelig sitrus, mens mynte dufter mynte. Bladene på sitronmelisse er dessuten lysere grønne, mer hjerteformede og litt mer rynkete i overflaten.
De oppfører seg også ulikt i bedet. Mynte sprer seg raskt med utløpere under jorden, mens sitronmelisse først og fremst brer seg ved å så seg selv. Begge deler kan bli i overkant av det gode, men de krever ulik strategi.
Sitronmelisse er en av de urtene som har fulgt europeisk hagebruk hele veien. Den nevnes i antikke greske og romerske skrifter, og den står oppført i Karl den stores berømte liste over planter som skulle dyrkes på de kongelige gårdene rundt år 800.
Gjennom middelalderen ble sitronmelisse dyrket i klosterhagene, og det var trolig munkene som brakte den nordover. I renessansens store urtebøker har den fast plass, ofte avbildet sammen med de andre leppeblomstene. Fra klosterhagene spredte den seg videre til prestegårdshager og bondehager, og derfra til kjøkkenhagen slik vi kjenner den i dag.
Nå er sitronmelisse først og fremst en hage- og kjøkkenurt – og en av de få som er like enkel å dyrke i en potte på balkongen som i et bed.
Sitronmelisse er en takknemlig plante for den som ikke vil ha for mye arbeid med urtebedet. Ja, den er flerårig: den visner ned om høsten og kommer igjen av seg selv om våren, år etter år.
Bladene har mest duft rett før planten blomstrer. Det er da mange velger å høste hovedavlingen.
Høst om formiddagen, etter at duggen har tørket, men før dagen blir varm. Klipp hele skudd i stedet for å plukke enkeltblader – planten setter raskt nye.
Sitronmelisse mister mye av aromaen ved tørking, og derfor er det verdt å gjøre det skånsomt. Heng skuddene i små bunter på et luftig, mørkt sted, eller tørk bladene ved lav varme. Oppbevar dem hele i tett glass og smuldre dem først når de skal brukes – hele blader holder på duften langt bedre enn oppmalte.
Friske blader kan også fryses, hele eller i isbiter med litt vann. Det bevarer sitrusduften bedre enn tørking, og isbitene er praktiske i sommerdrikker.
Te er den vanligste bruken av sitronmelisse i norske hjem, og den er like enkel med friske som med tørkede blader. Teen er koffeinfri, mild og tydelig sitrusaktig, med en lett snerp fra garvestoffene i bladet.
Teen tåler ikke koking. Kok aldri bladene – da blir teen bitter, og mye av sitrusduften forsvinner.
Sitronmelisse er mildere enn både sitronskall og sitrongress, og den tåler dårlig langvarig varme. Bruk den derfor sent i tilberedningen, eller helt rå.
Et enkelt tips ved bytting: skal du erstatte sitronmelisse med revet sitronskall, bruk omtrent en tredjedel av mengden. Urten er langt mildere enn den dufter.
Duften kommer fra flyktige oljer i bladenes kjertelhår. De viktigste er citral, som er en blanding av geranial og neral, samt citronellal og geraniol – de samme stoffgruppene som gir sitrusfrukter og sitrongress sin karakter. I tillegg inneholder bladene polyfenoler, blant annet rosmarinsyre, og en del garvestoffer.
Innholdet varierer med sort, jordsmonn, vær og høstetidspunkt. Det er derfor to porsjoner tørket sitronmelisse kan dufte ganske forskjellig.
I kosttilskudd brukes vanligvis ekstrakt fremfor tørket urt. Bladene høstes, tørkes og males, og innholdsstoffene trekkes ut med vann eller alkohol. Deretter fjernes løsemidlet, og det som blir igjen, tørkes til pulver.
Et standardisert ekstrakt er justert slik at innholdet av utvalgte markørstoffer – typisk rosmarinsyre – er det samme fra parti til parti. Det gjør varen ensartet. Når du sammenligner produkter, er det verdt å se etter:
Sitronmelisse er en vanlig kjøkkenurt, og bruk i vanlige matmengder – blader i en salat eller i en kopp te – regnes som uproblematisk for de fleste. Konsentrerte former er noe annet enn et blad i en kopp, og der er det verdt å ha noen enkle kjøreregler:
Opplever du plager du ikke kjenner igjen, eller symptomer som varer ved, bør du kontakte legen din.
Sitronmelisse inngår som ingrediens i Sedaforte og WinterBoost.
Kosttilskudd er ikke en erstatning for et variert kosthold og en sunn livsstil. Anbefalt daglig dose bør ikke overskrides.
Har du spørsmål om sitronmelisse eller andre ingredienser? Kontakt oss på tlf. 37 08 13 00 – vi er her for å hjelpe deg.