Ingrediens
Ingrediens
Ryllik står i veikanten, på tørrbakken, langs jordekanten og i plenen over hele landet, fra kysten til godt opp i fjellet. De fleste går forbi den uten å legge merke til den. Ser du nærmere etter, finner du en av de mest karakteristiske plantene vi har: fjærfine blader, flate hvite blomsterskjermer og en tydelig, litt bitter duft når du gnir bladene mellom fingrene.
Her får du kjennetegnene, navnet og folketradisjonen, hvordan du skiller ryllik fra giftige planter som ligner, hvordan du lager te av den, og hvordan prydryllik brukes som staude i hagen.
Ryllik, Achillea millefolium, er en flerårig urt i kurvplantefamilien, Asteraceae – samme familie som prestekrage, løvetann og kamille. Den blir vanligvis 20 til 60 centimeter høy og sprer seg med krypende jordstengler, slik at den ofte danner tette bestander.
To trekk kjenner du den på:
Ryllik blomstrer fra juni til langt ut i september og trives på tørr, mager og solrik grunn. Den tåler både slått, tråkk og tørke, og den er en av de første plantene som kommer tilbake på forstyrret jord.
Slektsnavnet Achillea kommer fra Akilles i gresk mytologi. Ifølge overleveringen skal helten ha hatt med seg planten i felttoget mot Troja og brukt den på sårede soldater. Historien er myte, ikke kildebelagt historie, men den forteller noe om hvor gammel planten er i europeisk tradisjon: den har hatt et navn og en plass i fortellingene i mer enn to tusen år.
I Norge er ryllik en av de plantene som har flest lokale navn. Navnet ryllik selv finnes i en rekke varianter fra bygd til bygd, og oversettelsen av millefolium – tusenblad – går igjen flere steder. Slik navnerikdom er et sikkert tegn på at planten har vært i daglig bruk: folk gir ikke mange navn til noe de ikke bruker.
Bruksområdene lå ikke bare i urtekurven. Ryllik var en av urtene som ble brukt i ølbrygging i Nord-Europa før humlen tok over, som en av flere planter i den bitterblandingen som ble kalt gruit. Planten ble også brukt til farging av tekstiler, den ble hengt over døra og lagt i kornet, og den har hatt en plass i folkelige varsler og spådomsskikker rundt om i Europa.
Plukker du selv, må du være helt sikker på hva du har i hånden. Ryllik ligner ved første øyekast på flere skjermplanter, og noen av dem er blant de giftigste plantene vi har i Norge – skarntyde og selsnepe kan være livsfarlige i små mengder.
Forskjellene er tydelige når du vet hva du skal se etter:
Regelen er enkel og uten unntak: er du i tvil, lar du planten stå. Plukk aldri langs trafikkerte veier, på sprøytede jorder eller der hunder går.
Ryllik te lages av de tørkede blomstene og bladene, og den er markant bitter og aromatisk. Det er en smak som deler folk i to leire, og de fleste blander den med noe mildere første gang.
Plukk i blomstringen, gjerne i juli og august, på en tørr dag når duggen er borte. Klipp av den øverste tredjedelen av planten med blomster og blader. Sorter bort insekter og visne deler, bunt stilkene løst sammen og heng dem opp med toppen ned på et luftig, mørkt og tørt sted. Etter en til to uker er de så tørre at bladene smuldrer mellom fingrene. Riv da av blomster og blader, kast de grove stilkene, og oppbevar alt i tett glass uten lys.
Bruk én til to teskjeer tørket ryllik per kopp på 2,5 desiliter, eller det dobbelte hvis urten er fersk. Hell over vann som nettopp har kokt, legg lokk over koppen så aromaen ikke damper bort, og la det trekke i fem til ti minutter. Sil av. Kort trekketid gir en mild, gressaktig te – lang trekketid gir mye mer bitterhet.
Vil du myke opp smaken, blander du ryllik med kamille, sitronmelisse eller mynte, eller søter med litt honning. En skive appelsin gjør også mye.
De helt unge bladene om våren, før planten blomstrer, kan brukes sparsomt i mat. De er kraftige i smaken og skal doseres med lett hånd – noen få finhakkede blader i en grønn salat, i en urtesmør, i en suppe eller i en eggerøre er nok. Bruker du for mye, tar bitterheten over hele retten. Eldre blader fra blomstrende planter blir seige og enda beskere, og de egner seg bedre i te enn på tallerkenen.
Prydryllik er blant de takknemligste staudene som finnes, særlig i tørre, solrike bed der lite annet trives. Slekten Achillea byr på et bredt fargespekter langt utover det hvite du finner i veikanten: gult, oransje, rustrødt, korall, aprikos, rosa og lakserødt.
Vær oppmerksom på at ryllik sprer seg med jordstengler. I et lite bed kan den bli i overkant framfusende, og da er en nedgravd kant eller en stor krukke en enkel løsning.
Ryllik er en vanlig vill plante med lang tradisjon, men den er ikke uten forbehold. Dette bør du kjenne til:
Har du plager som varer ved, ta kontakt med lege framfor å prøve deg fram på egen hånd.
Wellvita bruker ryllik, Achillea millefolium, som ingrediens i Redina.
Kosttilskudd er ikke en erstatning for et variert kosthold og en sunn livsstil. Anbefalt daglig dose bør ikke overskrides.