Ingrediens
Ingrediens
Peppermynte er trolig den urten flest nordmenn har smakt uten å tenke over det – i te, i drops, i tannkrem og i tyggegummi. Færre vet at planten ikke finnes i naturen på egen hånd. Peppermynte er en steril hybrid som aldri kunne ha blitt en art, og som bare finnes fordi mennesker har delt og plantet den videre i over tre hundre år.
Her får du botanikken bak hybriden, konkrete råd om dyrking og om hvordan du holder planten i sjakk, oppskrift på te av friske og tørkede blader, forskjellen på bladet og den konsentrerte oljen – og det gamle hagerådet om peppermynte mot mus.
Peppermynte, Mentha × piperita, er en flerårig urt i leppeblomstfamilien, Lamiaceae. Multiplikasjonstegnet i det latinske navnet er ikke en trykkfeil: det betyr at planten er en hybrid, en krysning mellom to andre arter. Foreldrene er vannmynte, Mentha aquatica, og grønnmynte, Mentha spicata.
Krysningen er steril. Peppermynte setter blomster – små, lilla, i tette aks øverst på stengelen – men den danner ikke spiredyktige frø. Det får to praktiske følger:
Planten blir 30 til 90 centimeter høy, har firkantet stengel – et kjennetegn på hele leppeblomstfamilien – og mørkegrønne, spisse blader som ofte har rødfiolett anløp i stilk og bladnerver. Duften er skarpere og kjøligere enn hos grønnmynte. Peppermynte ble første gang beskrevet i England på slutten av 1600-tallet, og distriktet Mitcham utenfor London ga navn til de mest kjente dyrkingssortene.
Peppermynte er lett å dyrke. Utfordringen er ikke å få den til å vokse, men å få den til å la resten av bedet være i fred.
Planten sprer seg med underjordiske utløpere som går langt og raskt, og som skyter opp nye planter et godt stykke fra der du satte den. På ett par sesonger kan den ta over et helt bed. Løsningen er enkel og bør på plass med en gang:
Ellers er kravene beskjedne:
Aromaen er kraftigst rett før blomstring. Klipp derfor skuddene ned til rundt en tredjedel av høyden i knoppstadiet, gjerne på formiddagen når duggen har tørket bort. Planten skyter villig igjen, og du kan som regel høste to til tre ganger i løpet av sesongen.
Til tørking henger du buntene med toppen ned på et luftig, mørkt sted i romtemperatur. Sterk varme og direkte sol tar aromaen. Etter en til to uker smuldrer bladene, og da rives de av stilken og legges i tett glass uten lys. Friske blader kan også fryses hele eller i isterningbrett med litt vann.
Peppermynte te er koffeinfri og kan drikkes både varm og iskald. Forskjellen på friske og tørkede blader er først og fremst mengde: tørkede blader er mer konsentrerte.
Bruk vann som har kokt og fått stå et halvt minutt, rundt 90–95 grader. Legg lokk over koppen eller kannen mens den trekker – de flyktige aromastoffene forsvinner med dampen, og lokket er det enkleste grepet for å beholde smaken. La den trekke i fem til syv minutter og sil av. Trekker den mye lenger, blir den besk.
Til iskald te lager du en kraftigere trekk, lar den avkjøle, og fortynner med kaldt vann og isbiter. Friske blader bør klemmes lett mellom hendene før de går i kannen, så aromaen slippes ut. Mange setter sammen peppermynte med sitron, ingefær, kamille eller grønn te.
Det folk oftest setter pris på ved peppermynte te, er at den er koffeinfri, at den passer like godt om kvelden som om morgenen, og at den friske smaken gjør seg både varm og kald. Én til tre kopper om dagen er en vanlig mengde for voksne.
Peppermynteolje er noe helt annet enn bladet, og forskjellen er verdt å forstå før du kjøper en flaske.
Den eteriske oljen dampdestilleres fra plantens overjordiske deler. Det går med store mengder plantemateriale til svært lite olje, og resultatet er ekstremt konsentrert: en enkelt dråpe tilsvarer aromastoffene fra langt flere blader enn det står i en kopp te. Hovedbestanddelen er mentol, som utgjør rundt 30–50 prosent av oljen, sammen med menton og en rekke andre flyktige stoffer. Mentol er stoffet som gir den kjølende følelsen på tunge og hud.
Praktisk betyr det:
Peppermynte drops smakssettes vanligvis med peppermynteolje, ikke med blader – det er derfor smaken er så mye kraftigere enn i te. Den samme oljen brukes i tannkrem, tyggegummi og munnvann. På kjøkkenet er peppermynte klassisk i sjokolade, i iskrem, i myntesaus til lam i britisk tradisjon og som pynt på desserter. Til marokkansk myntete brukes for øvrig grønnmynte, ikke peppermynte.
«Mus liker ikke lukten av peppermynte» er et av de rådene som går igjen i hagelitteraturen og fra generasjon til generasjon. Framgangsmåten som beskrives, er alltid den samme: bomullsdotter med noen dråper peppermynteolje legges der man ikke vil ha mus, i boden, i hytteskapet eller bak kjøkkenbenken, og fornyes hver uke eller to fordi duften fordamper raskt. Noen planter mynte langs husveggen med samme tanke.
Dette er folkelig erfaring, ikke noe man kan love virker. Vil du holde mus ute, er det uansett tetting som er den virksomme jobben: gnagere kommer inn gjennom åpninger på under en centimeter, så gå over grunnmur, rørgjennomføringer, ventiler og dørterskler, og oppbevar mat og fuglefrø i tette bokser. Ved gjentatte problemer bør du kontakte skadedyrkontroll.
Har du katt, hund eller andre kjæledyr, skal du være forsiktig med å legge ut eterisk olje der de kommer til. Konsentrerte oljer tåles dårlig av flere dyrearter, særlig katter.
Peppermynte som te og krydder regnes som uproblematisk for de fleste voksne. Den konsentrerte oljen er en annen sak, og det er der forsiktighetsreglene ligger:
Har du plager som varer ved, ta kontakt med lege framfor å prøve deg fram på egen hånd.
Wellvita bruker peppermynte, Mentha × piperita, som ingrediens i Gestomax og i Macoform Plus.
Kosttilskudd er ikke en erstatning for et variert kosthold og en sunn livsstil. Anbefalt daglig dose bør ikke overskrides.