Ingrediens
Humle (Humulus lupulus) er en flerårig slyngplante i hampfamilien, Cannabaceae - den samme familien som hamp og nesle hører hjemme i. Planten er kjent over hele verden for én ting: den gir ølet smaken sin. Men humle er verdt et nærmere blikk også utenfor bryggeriet, både som hageplante og som en del av nordisk landbrukshistorie.
Humle er både en plante og et insekt
Søker du på humle, kan du lete etter to helt forskjellige ting. Humle er navnet på slyngplanten Humulus lupulus, som brukes i øl. Humle er samtidig det vanlige norske navnet på humlebien – det store, lodne insektet i slekten Bombus, som mange lurer på om stikker, om den har brodd, og hvordan man håndterer et humlebol i hagen.
Denne artikkelen handler om planten. Er det insektet du er ute etter, finner du bedre svar hos Norsk institutt for naturforskning eller Naturvernforbundet, som har egne sider om humler, humlebol og hva du gjør hvis du får et bol i veggen. At de to deler navn, er tilfeldig – planten og insektet har ingenting med hverandre å gjøre.
Slik ser humleplanten ut
Humleplanten er en kraftig vekst. Fra en flerårig rotstokk skyter det hvert år opp nye ranker som kan bli seks til åtte meter lange på en enkelt sesong, og de klatrer alltid med klokka rundt det de finner å holde seg i. Stengelen er dekket av små kroker som gir godt feste – og som gjør at det svir litt å dra en hånd nedover den.
Humle er særbo: hann- og hunnblomster sitter på hver sin plante. Det er bare hunnplanten som setter kongler, og det er utelukkende dem man er ute etter. Konglene er lysegrønne, papiraktige og formet som små grankongler av silkepapir, og de sitter i klaser sent på sommeren. Inne i konglene, ved basis av hvert dekkblad, finnes lupulin – et klebrig, gult pulver som blir sittende igjen på fingrene når man gnir en kongle mellom hendene.
Humle som klatreplante i hagen
Humle er en takknemlig klatreplante om du har plass, og den er en av de raskeste måtene å dekke en stygg vegg eller et gjerde på. Planten trenger sol, næringsrik og godt drenert jord, og noe å klatre i – en stolpe med tau, et espalier eller en solid vegg. Den dør ned til bakken hver høst og skyter kraftig opp igjen om våren, og den blir bare større år for år.
Noen praktiske råd før du planter:
- Sett opp klatrestøtten før rankene begynner å vokse. En humleranke legger på seg flere centimeter i døgnet på det meste.
- Regn med at planten trenger to til tre meter i bredden nederst og gjerne fire til seks meter i høyden.
- Vil du ha kongler, må du sikre deg en hunnplante. Humle formeres derfor som regel med rotstiklinger fra en kjent plante, ikke fra frø.
- Rotstokken sprer seg med utløpere. Sett en rotsperre ned i jorden hvis du ikke vil ha humle i hele bedet.
- Tynn ut til fire eller fem ranker per plante det andre året. Det gir større og jevnere kongler enn en tett vegg av tynne skudd.
Konglene høstes i august eller september, når de kjennes tørre og papiraktige, spretter tilbake når man klemmer dem, og lupulinet inni er gyllengult. Er kornene blitt rødbrune, er du for sent ute. Etter høsting tørkes konglene raskt og skånsomt, ved lav varme og god luftgjennomstrømning, til de har mistet det meste av fuktigheten. Deretter pakkes de lufttett og mørkt, helst kaldt – både aroma og bittersyrer taper seg fort i lys, luft og varme. Kommersielt presses tørket humle til pellets av samme grunn.
Humle i ølbryggingen
Øl ble brygget lenge før humlen kom inn i bildet. I tidlig middelalder krydret man øl med gruit, en blanding av urter som pors, ryllik og rosmarin. Humle overtok gradvis fra 800-tallet og framover, først i klostre i det som i dag er Tyskland, og etter hvert over hele Nord-Europa.
Grunnen var praktisk. Humle gir øl bitterhet som balanserer maltets sødme, den bidrar med aroma, og den gjør ølet langt mer holdbart – noe som betydde alt i en tid uten kjøling og med lange transportveier. Den tyske renhetsloven fra 1516, Reinheitsgebot, slo fast at øl skulle brygges av bygg, vann og humle, og dermed var humlens plass sikret for godt.
I dag skiller bryggere mellom bitterhumle, som tilsettes tidlig i kokingen for å trekke ut bittersyrene, og aromahumle, som tilsettes helt til slutt eller etter kokingen for å bevare de flyktige oljene. Det er den siste teknikken – dry hopping – som gir moderne IPA-er den intense duften av sitrus, furu og tropisk frukt. Mengden humle måles i bitterhetsenheter, IBU, hvor en mild lager gjerne ligger på 10 til 20 og en kraftig IPA på over 60.
Innholdsstoffene i konglen
Lupulinkornene i humlekonglene inneholder blant annet:
- Bittersyrer: humulon (alfasyrer) og lupulon (betasyrer), som gir ølet bitterheten og bidrar til holdbarheten
- Eteriske oljer: blant annet myrcen, humulen og karyofyllen, som gir humlens karakteristiske aroma
- Flavonoider: plantestoffer som finnes i mange vekster
- Xanthohumol: et flavonoid som bare finnes i humle
Sammensetningen varierer mye mellom sortene. Noen sorter er valgt for høyt innhold av alfasyrer, andre for aromaprofilen – og det er nettopp derfor det finnes over hundre navngitte humlesorter, fra tyske Hallertau og engelske Fuggle til amerikanske Cascade og Citra. Kjøper du humle til brygging, står alfasyreprosenten oppgitt på pakken, og den er avgjørende for hvor mye du skal bruke.
Humle i Norden
Humle vokser vilt i store deler av Sør-Norge, ofte som forvillet rest etter gamle hagebruk. Dyrking av humle var i perioder lovpålagt: både danske og svenske forordninger fra 1400- og 1500-tallet påla bøndene å ha et visst antall humlestenger på gården, fordi ølet var en del av det daglige kostholdet og importert humle kostet dyrt. Rester av gamle humlehager kan fortsatt spores rundt klosterruiner og prestegårder.
Den tørkede konglen har også hatt praktisk bruk utenom bryggingen. I gamle dager var det vanlig å fylle puter med tørkede humlekongler – en skikk som fortsatt lever noen steder, og som gir en karakteristisk, litt harpiksaktig duft. De unge skuddene om våren kan dessuten spises som en slags asparges, og i Nord-Italia er de en ettertraktet sesongvare under navnet bruscandoli.
Kvalitet og opprinnelse
Skal du velge humleprodukter, er det de samme tingene som avgjør kvaliteten enten det er til brygging eller annen bruk. Se etter varer som er:
- dyrket økologisk og fri for plantevernmiddelrester
- merket med sort, høsteår og opprinnelsessted
- pakket lufttett og oppbevart mørkt og kjølig
- analysert for renhet og innhold
Bivirkninger og forsiktighet ved humle
Humle brukes i små mengder, både i øl og i kosttilskudd, og det er noen forhold det er greit å kjenne til:
- Hud og luftveier ved høsting: fersk humle kan irritere huden. Bruk hansker og langermet når du høster eller plukker kongler, og skyll hendene etterpå. Noen reagerer også på støvet fra tørket humle.
- Allergi: humle er i slekt med hamp og nesle, og allergiske reaksjoner forekommer, om enn sjelden. Avslutt bruken og kontakt lege hvis du får utslett eller andre uventede reaksjoner.
- Graviditet og amming: kosttilskudd med humle anbefales ikke. Snakk med lege eller jordmor hvis du er i tvil.
- Barn og ungdom: kosttilskudd med humle er beregnet på voksne.
- Fast medisin: bruker du legemidler fast, bør du snakke med legen din eller på apoteket før du begynner med nye kosttilskudd.
- Mengde: hold deg til den anbefalte dosen på pakningen. Mer er ikke bedre.
Har du plager som varer ved, ta kontakt med lege framfor å prøve deg fram på egen hånd.
Humle i Wellvitas produkter
Humle inngår som ingrediens i Sedaforte, hvor den er kombinert med blant annet kamille, sitronmelisse og schisandra.
Kosttilskudd er ikke en erstatning for et variert kosthold og en sunn livsstil. Anbefalt daglig dose bør ikke overskrides.
